Så var den her da... Denne dagen som for alltid vil huskes.
Det er rart at det allerede er et år siden... Det føles ikke så lenge.
Jeg kan ikke forestille meg hvordan det var og er for de som var involvert og for de pårørende som sitter igjen...
Men jeg kan gråte med dem...
Følelsene velter opp når man ser på minnemarkeringene som foregår på tv disse timene. Det er fortsatt så inderlig sterkt...
Samtidig sitter jeg her da, med en liten jente i magen... som jeg skal bringe inn i denne verden om ikke lenge. Det er veldig skremmende når jeg tenker på all galskapen som desverre eksisterer.
Så i dag føler jeg mye...
Sorg- for de som sørger,
glede- over det nye livet i magen som sparker og turner rundt,
og redsel for hva livet vil bringe...
Varme tanker og klemmer til alle som trenger det <3
Dette bildet tok jeg på Grand Canaria i mai. De dannet et så fint hjerte da de passerte hverandre....
Fine ord;) og så utrolig sant. Tårene de rant her og. Synes fortsatt det er helt uvirkelig. Det er ikke mulig å sette seg inn i situasjonen til de berørte. Og jeg kan ikke på noen måte forstå at et menneske klarer og utføre så grusome handlinger. Og all respekt til de pårørende for håndtering av sinnet. Jeg aner ikke om jeg ville klart det.
SvarSlett